Historien til strikking 1900-1960

1900-tallet skulle bli et turbulent tiår for strikking. Med romantikken, høyere grad av selvstyre og grunnloven ferskt i minnet, skulle nordmenn forsøke å finne seg selv. Dette skulle ha uante konsekvenser for strikking. Strikking skulle vise seg og ha en svært viktig rolle i Norsk samfunn og kultur i de seks tiårene fra 1900 til 1960. 

Dersom du ikke allerede har lest den, se innlegg nummer en i serien «historien til strikking» første del

Året er 1905, og Norge er endelig frigjort. Vi har vent oss til å ha en høyere grad av selvstyre helt siden vi fikk grunnloven på plass i 1814. Helt siden 1537 hadde Norge vært under et Skandinavisk (Kalmar unionen), Svensk eller et Dansk flagg. Nå var det på tide at det norske flagget skulle flagre i vinden.

Etter 400 år under Dansk eller Norsk kontroll var det vanskelig å definere det som var typisk norsk, vår særegenhet var svært utydelig definert, og mange i Sør og Øst Norge følte en større tilhørighet til personer i København, som til en landsmann i Tromsø. Det var på tide å bygge en felles norsk identitet, strikking skulle få en overraskelse del i denne nasjonsbyggingen.

Det er viktig å merke seg at nasjonsbyggingen startet ikke brått da Norge ble en selvstendig nasjon. Den startet på mange måter ved grunnloven i 1814, og senere i romantikken. Nasjonsbygging på 1900-tallet var en naturlig fortsettelse av tidligere innsats.

Strikking, det typiske norske?

På jakt etter en felles identitet lette vi nordmenn etter gjenstander, tradisjoner og andre konsepter alle nordmenn kunne gjenkjenne seg i. Strikking skulle vise seg å bli en viktig tradisjon for byggingen av en felles norsk identitet.

Strikking hadde allerede på 1800-tallet begynte å ta av for fullt i Norge. Mange personer i by, kyst og på land hadde tatt til seg strikking. Dette resulterte i fremveksten av mange lokale strikkemønstre. Strikkemønstrene bestod gjerne av forskjellige motiver som blomster, snøkrystaller i forskjellige farger som representerte de lokale forholdene til distrikter.

Med bergensbanen sin åpning i 1909, og en radikal forbedring av norsk infrastruktur, kunne personer raskere reise gjennom sitt nye land. Dette førte til at det ble lettere for lokale tradisjoner til å bli nasjonale tradisjoner. Med kulturutveksling mellom strøk som tidligere var nærmest utilgjengelig å reise til, så ble lokale strikkemønstre spredt rundt om i landet.

Annichen Sibbern, hele Norges strikker

Ivar Aasen og Asbjørnsen & Moe hadde tidligere reist land og strand rundt for å samle inn dikt, folkehistorier og dialekter. Nå var tiden kommet for å samle inn lokale strikkemønstre. 

Annichen Sibbern gjorde den svært viktige jobben med å samle inn strikkemønstre og andre strikke-tradisjoner fra forskjellige bygder. Mange av disse mønstrene fant henne på de nyåpnede museene som viste frem norsk kultur og tradisjon. Norsk Folkemuseum var et av disse museene.

I tillegg til å studere strikking og strikkemønstre ved museene, reiste henne rundt om i landet for å finne strikkemønstre i sine naturlige elementer. Selbu, Hallingdal, Telemark, og Jæren var steder hun reiste til for å innsamle strikkemønstre.

Forsiden til boken «Norske strikkemønstre» av Annichen Sibbern

Annichen Sibbern var født og oppvokst i en husholdning med en sterk interesse for norske tradisjoner, husflid og norsk selvstendighet. Dette tok henne med seg i sitt arbeid. På mange måter kan hennes arbeid sees på som mer enn bare en kolleksjon av strikkemønstre, det var også nasjonsbygging på sitt beste. Derfor mener vi at henne bør få en større plass i historiebøkene ved siden av andre viktige nasjonsbyggere som de fire store, Ivar Aasen og Asbjørnsen & Moe.

Etter endeløse år med hardt arbeid og reiser rundt om i landet, samlet Annichen Sibbern sine strikke-funn i en bok. Denne boken ble, og blir av mange fortsatt ansett som selve strikkebibelen. Denne boken bærer det svært treffende navnet “Norske strikkemønstre” og ble utgitt i 1929.

«Norske strikkemønstre»

I “Norske strikkemønstre” ble mange lokale strikkemønstre som setesdal- og selbu-mønsteret popularisert. Disse mønstrene som tidligere tilhørte mindre distrikter, ble nå strikket i stuer fra Hammerfest i Nord til Kristiansand i Sør. Som om det ikke er stor nok geografisk spredning, så ble boken også oversatt til engelsk og har derfor spredt seg verden rundt.

Norske strikkemønstre har fortsatt en stor relevans i norsk strikking, og vært inspirasjonskilden til utallige design og mønstre som blant annet Mariusgenseren.

Genserens popularitet øker

Ingenting er vel så flott som den typiske norske strikkede genseren. God og varm på en kald vinterkveld, og luftig på en varm påskedag. Denne genseren må ha vært populær i Norge i lang tid, eller? Dette stemmer overraskende ikke. Den typiske strikkede ullgenseren med flotte mønstre og design er et relativt nytt fenomen.

Ullgenseren slik vi kjenner den drar inspirasjon fra gensere brukt av sjømenn for å holde seg varme ute på sjøen. Historien om hvordan denne strikkegenseren en gang forbeholdt sjømenn ute på det kalde havet, ble et kjært klesplagg hos hvermannsen, det er like spennende som det er overraskende.

Sjømann som bærer på et tre, sjømannsgenser, strikkegenser sjømann, strikking, strikking historie
Sjømann ikledd typisk strikket sjømannsgenser. Foto av: Anders Beer Wilse 1909

Strikkegenseren var altså ikke så populær blant folk flest før 30-40 tallet og utover. Vi kan til stor grad takke datidens kjendiser for at dette flotte plagget endelig fant sin vei inn i våre klesskap.

Tidlig 1900-tallets rollemodeller var ikke lettkledde “instagram-influensere” og hiphop-artister,  datidens rollemodeller og superkjendiser var polfarere, selfiskere og skiløpere. Noe senere skulle også jazzartistene gjøre sitt inntog i Norge, men de brakte nok ikke med seg noen strikkegensere.

Det var først polfarerne som skulle gjøre strikkegenseren populære. Polfarere brakte ofte med seg en fortid som selfiskere og var ivrige sjømenn. Som ivrige sjømenn så viste polfarerne hvilke klesplagg som ville holde dem varme ute på sjøen og på pol-isen. Dette plagget var såklart en strikket ullgenser.

Strikkegenseren, polfarere og sportsutøvere 

Polfarerne våres visste hvordan en skulle holde seg varm. Ikledd en varm strikkegenser av ull, og en ullkåpe kunne Fridtjof Nansen og Roald Amundsen erobre både nord, og sørpolen. Her hjemme hente det støtt og stadig at disse tidlige superkjendisene gikk rundt ikledd sine sjømannsgensere.

Fridtjof Nansen på ski ikledd strikkegenser, fridtjof nansen genser, nansen genser, islendergenser, strikking, strikking historie
Fotograf: L. Szacinskis, 1890 – Her kan man se Fridtjof Nansen ikledd en strikkegenser. Denne genseren kan ligne på dagens «islendergenser»

Disse kjendisene var ikke som dagens kjendiser, de var ekte, og lite var tilbakeholdt fra fasaden de viste til sin omverden. Som du kan se på bildet var de heller ikke forfengelige, ikledd en strikkegenser med et stort hull lot Nansen seg avbilde når han var ute på en skitur. Bilder som dette skulle spre strikkegenseren sin popularitet blant det norske folk.

I tillegg til polfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, så var det også en annen gruppe kjendiser som skulle blir rollemodeller for den mer og mer populære strikkegenseren. De av oss som har vært rundt en stund, kan nok huske at skiløperne i bakken var ikledd helt andre klær enn bare trange og aerodynamiske drakter. Før var det faktisk ikke uvanlig at toppidrettsutøverne var ikledd strikkegensere i bakken.

I tillegg til å være svært varmende, så var det faktisk et kommersielt samarbeid mellom mange strikkedesignere og toppidrettsutøvere. Mange av våre mest kjære og kjente strikkegensere kom faktisk til live gjennom kommersielle samarbeid med toppidrettsutøvere.

Thorleif Haug på ski, strikking historie, skiløper i genser
Fotograf/ utgivere: Henriksen & Steen, 1923 – Thorleif Haug

Eskimo og Marius-genseren

Dersom Annichen Sibbern skal få førsteplassen på hierarkiet over våre viktigste strikkere og -designere for det 20 århundre, så må vi nesten gi en pallplass til Unn Søiland Dalen og Bitten Eriksen også.

Bitten Eriksen, mor til Marius Eriksen (dette fornavnet skal vise seg å snart bli viktig), var en ivrig strikker. Bitten var mønsterdesigner for Dale Garn og strikket gensere blant annet inspirert av setesdalsmønsteret. Når hennes sønn, krigshelten jagerflypiloten Marius Eriksen kom tilbake fra fangenskap i en tysk fangeleir etter krigen, så ble sønnen premiert med blant annet en flott strikkegenser som Bitten hadde påbegynt allerede i 1943.

Den første genseren skulle ikke vise seg å endre på norsk strikkehistorie. Men det skulle ikke ta langt tid før Bitten og Unn skapte norsk strikkehistorie. Unn Søiland Dalen som hentet mye inspirasjon fra blant annet Annichen Sibbern designet eskimogenseren i 1952, og mariusgenseren i 1954.

For å popularisere disse genserne, så fikk de Jytte Ibsen til å ikle seg i eskimogenseren. Marius Eriksen ble også ikledd en genser, nemlig mariusgenseren. Skuespillerne brukte genserne under filminnspillingen til filmen Troll i Ord som premierte i 1954. Dette var et storslått eksempel på en tidlig produktplassering i norsk film. Dette viser at produktplassering, altså å bevisst plante produkter, eller kle opp skuespillere i bestemte klær ikke er et nytt fenomen.

Strikking inn i populærkulturen

Etter at Norges befolkning fikk se Jytte Ibsen og krigshelten Marius Eriksen ikledd nymotens strikkegensere fra Unn Søiland Dalen, så ble disse genserne raskt populære. På samme måte som mange av dagens ungdom nærmest trygler sine foreldre om den rette merkejakken for å passe inn på skolen, så ble mariusgenseren og eskimogenseren det siste på motefronten.

Ungdom og voksne tryglet sine foreldre om å strikke de svært så populære motegenserene. Dette var et gjennomtenkt markedsføringsstunt fra blant annet Sandnes Garn som tidligere hadde kjøpt rettighetene til salg av strikkeoppskriftene til eskimogenseren og mariusgenseren.

Sandnes Garn, eller Sandnes Uldvarefabrik som det het til midten av 80-tallet opplevde en storslått økning i sin omsetning som følge av gensernes økte populæritet. 

Opphavet til Marius-genseren er et noe omstridt tema, selv den dag i dag. Mange peker på Unn Søiland Dalen som den rettmessige designeren og oppfinner av genseren, mens andre mener at det var Marius sin mor, nemlig Bitten Eriksen som opprinnelig fant opp genseren. Uavhengig av hvem det var, så er vi svært så takknemlige for at denne flotte genseren er blitt allmenn tilgjengelig for strikkeentusiaster.

Marius Eriksen som nå var en premiert krigshelt og skuespiller, kunne krone seg med enda en tittel, og det var så klart alpinist. Ved OL i Cortina ble enda et arketypisk eksemplar på den norske strikkegenseren til. Moren Bitten Eriksen strikket cortina-genseren til Marius for OL i Cortina i 1956. Denne genseren ble den offisielle OL-genseren til det norske skilandslaget i 1956.

Bitte, som jobbet i Dale, sikret Dale rettighetene til genseren. Dette skulle vise seg å bli deres motstykke til Sandnes Garn sin Eskimo- og Mariusgenser.

Krigens påvirkning på strikking

Nå skal vi hoppe noen år tilbake igjen. I tillegg til toppidrettsutøvere og polfarere sin bruk av strikkegenseren, så var det nemlig en annen faktor som også løftet frem strikking som en svært etterlengtet og populært tidsfordriv. Denne faktoren var faktisk krigen.

I krigens tidlige dager i Norge, så ble nordmenn oppfordret til å strikke varme og gode plagg for å varme soldatene våre. Under okkupasjonen ble mange motstandsfolk også støttet i form av donasjon av en rekke hjemmestrikk.

Rasjonering og strikking

I tillegg til strikking som produksjon av klær til de norske styrkene, så ble strikking -igjen til en nødvendighet for mange nordmenn. Med tanke på at den industrielle revolusjonen fikk solid fotfeste i Norge i løp av 1800-tallet, så hadde mange nordmenn vent seg til billige tekstiler og vevde plagg. Under krigen ble denne tidligere billige og svært så tilgjengelige strømmen av billige klær svært redusert. Med en internasjonal handel som hadde nærmest stoppet opp under krigen, ble bomull raskt til en mangelvare blant vanlige folk.

Med en stopp av billig import av britiske bomullstekstiler og andre importvarer, måtte nordmenn igjen se til lokale produkter for å mette og varme seg. Strikkingen, ble som den tidligere hadde vært for mange hundre år tidligere, til en nødvendighet for å skaffe seg gode og varme klær.

I tillegg til å bli en nødvendighet, så ble strikking raskt til et symbol på motstand og det typiske norske. En faktor som skulle bidra til at strikking ble et symbol på motstand var den røde toppluen. Hvorfor akkurat toppluen skulle bli et symbol på det norske er det mange som lurer på. En grunn kan være dens likhet til den revolusjonære røde luen fra den franske revolusjon, samt at luen lenge hadde inngått i norske folkedrakter og -fortellinger.

Ustilte røde toppluer på norsk forsvarsmuseum, strikking, strikkingens historie
Av Wolfmann – Eget verk, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=64584537 / Bildet er tatt på forsvarsmuseet

Den røde toppluen ble som regel fremstilt på to måter, enten som tovet ull, eller så var den strikket. Gjennom strikking av røde toppluer, klær til militæret og motstandsfolk samt til eget bruk, ble strikkingen raskt et viktig symbol på motstand og det typiske norske.

Strikking som et norsk symbol

Som det fremkommer i artikkelen, så stod strikkingen svært sentralt i de første 6-tiårene på 1900-tallet. Gjennom selvproduksjon av klær under krigens rasjonering, symbol på motstand mot tyskerne, norske toppidrettsutøvere og polfarere ikledd strikkegensere, husfliden, og nordmenn sin søken etter det typiske norske etter autonomitet fra Sverige og senere selvstendighet, så var strikkingen nå blitt synonymt med det norske.

Følg med på bloggen for å se vårt neste innlegg i serien “historien til strikking”, det neste innlegget skal ta for seg historien frem til i dag. Som vi sier her på tusenideer.no, vi strikkes!

Kanskje du også vil like:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *